Svanhild - Kystkultur i aktiv bruk

TEKST OG FOTO | OTTAR J. AARE

Da jakta Svanhild gikk av stabelen i Stangvik i Surnadal i 1889, var det ingen sensasjon. Hun var ett av svært mange slike fartøy som ble bygget på Nordmøre, i Hardanger, Romsdal og mange andre steder langs hele kysten. Riktignok var hun blant de største jaktene, men hun skilte seg nok ikke ut fra de som hvert år på etterjulsvinteren stevnet nordover til Lofoten og Vesterålen for å kjøpe fisk. Flere hundre fartøy la seg til i de forskjellige havnene for å kjøpe skrei av fiskerne.

Om bord ble fisken flekt og deretter saltet i rommet. Når sesongen gikk mot slutten og jakta var lastet, ble kursen satt sørover. For Svanhild sin del til hjembyen Kristiansund. Her ble fisken vasket og tørket på klippfiskbergene rundt byen. Slofarta ble denne virksomheten kalt og Kristiansund var den viktigste klippfiskbyen.

Noen av jaktene ble brukt til å frakte klippfisken ut i verden, men det vanligste var en ny slotur på Finnmarka. I slofarta var det vanligvis fem, kanskje seks manns besetning. Om høsten fulgte gjerne en tur til Helgeland på sildesalting. For å berge
den innkjøpte silda som stod i steng, ble det hyrt inn ekstra arbeidshjelp. Denne ekstrahjelpen bestod av bare kvinner og ble kalt kverkarhjelp.

Kapp Horn
Jakter og galeaser ble også brukt i utenriksfart. Det kunne være tønner med sild og rogn til Frankrike eller klippfisk til Spania, Middelhavet eller Sydamerika. Noen få har til og med rundet Kapp Horn. Som returlast var kull fra England ganske vanlig. Så mye som 250 tonn kull vet en har vært skipet inn på en galeas. Også korn var vanlig last,
ikke sjelden innkjøpt for eierens egen regning for salg, gjerne i Bergen.

Den gang som nå var det avgjørende å gjøre arbeidet effektivt og med så lite mannskap som mulig. Etter hvert som jaktene ble større, ble også seilene større og mer uhåndterlige. Istedenfor å øke mannskapet, ble jaktene omrigget til galeaser. Med to master ble hvert enkelt seil mindre og dermed mer håndterlig. Manøvreringen ble også lettere.

Jordomseiling
Denne ombyggingen ble gjennomført på Svanhild rundt 1920 og det er denne versjonen som i dag ligger vakkert restaurert i Florø. Men før en kom så langt, har skuta en lang og interessant historie å fortelle. I 1926 fikk hun sin første motor og etter hvert ble riggen fjernet. Det kom styrehus og fraktoppdragene endret karakter og omfattet etter hvert alle typer last langs hele kysten. Som de fleste eldre fartøy hadde også Svanhild sin ”near miss” da hun rente seg opp ved Tautra i Trondheimsfjorden og sank i 1965. Det så stygt ut, men en fant at hun var i så god stand at heving og reparasjon lønte seg.



I 1975 var det slutt på fraktfarten. Små og gamle fartøy var ikke lenger særlig lønnsomme og Svanhild gikk i opplag. Men det varte ikke lenge. Etter salg til Ole Gunnar Stokke og Ronald Talberg, startet en lang og møysommelig restaurering tilbake til slik skuta var i 1920-årene. I 1983 var det klart for jordomseiling etter at Svanhild igjen hadde skiftet eiere. Med Oddbjørn Hovland som initiativtaker og skipper, ble en lang rekke medeiere trukket inn i oppfyllelsen av en felles drøm, opplevelsene med å seile jorden rundt. Historien om forberedelsene og turen er flott fortalt i Berit Kjelsberg sin bok”Rundt jorden med Svanhild”.

Etter tre år ble Svanhild mottatt av hundrevis av båter, et stort publikum, ordfører og andre prominenser i Florø. Deretter gikk Fylkeskommunen, Kystmuseet og Sparebanken Flora - Bremanger inn i rederiet med tanke på videre bevaring og drift lokalt.

Tilpasninger
Femten år tok restaureringen. I store deler av tiden lå skuta ved Hardanger Fartøyvernsenter, der størstedelen av arbeidet ble gjort. Restaureringen ble styrt av en svært skiftende pengestrøm, blant annet fra Riksantikvaren. Først nå har en hatt råd til, bokstavlig talt, å sette alle seil. Råer og skværseil blir gjort klare ved hjelp av en rigger og båtbyggere fra Hardanger Fartøyvernsenter i disse dager. Alt skal være klart til Tall Ships Races. Svanhild skal delta på alle etappene. På den siste etappen fra Bergen til Den Helder i Nederland skal det være bare jenter, eller i alle fall nesten bare jenter om bord.

Slik Svanhild nå fremstår, er hun kanskje det best restaurerte skipet i Norge. Det er selvsagt foretatt noen tilpasninger. Lasterommet er innredet med køyer, benker og bord. I maskinrommet står det to dieselmotorer. Propellakslene kommer ut en på hver
side av stilken, nettopp for at vitale egenskaper under seil skal bli minst mulig berørt. Toalettbøtta Siri, som var eneste hjelpemiddel til det bruk i gamle dager, har fått avløsning av to moderne vakumtoaletter. Ferskvannskapasiteten, som var et av de store problemene når slike fartøy gikk i langfart, er vesentlig øket.



Svanhild sin base blir i Florø, sammen med en annen veteran, Atløy, men både Kystmuseet og venneforeningen er opptatt av at hun skal være hele fylket sitt skip og hun blir derfor ikke tungå be når det skal arrangeres festivaler og arrangementer rundt omkring.






© SALT, Aare Forlag - All rights reserved - 2009